foto_Linn Herning 2

Sykehjem og kampen om virkeligheten

Jeg jobbet egentlig på Nordstrandhjemmet, som var eid av den lokale menigheten. Et godt fagmiljø. Men så kjøpte Atle Brynestad en tomt av Oslo kommune og bygget Midtåsenhjemmet. Vi som jobbet på Nordstrandhjemmet ble overført og splitta på alle avdelinger. Så fylte de opp med pleieassistenter og ufaglærte. Vi fikk mye mer krevede pasienter. De skulle ha mer medisinsk behandling, intravenøst, EKG, blodprøver, antibiotika. På flere vakter var det bare en sykepleier på huset – på 69 pasienter.

De pårørende begynte å bekymre seg selvfølgelig. De tok kontakt med oss. Jeg sa som sant var: Det er for få folk, for dårlig mat, ikke utstyr. Da skrev de et brev til fylkesmann og det ble et oppslag i avisa. Når ledelsen fikk høre om dette samlet de oss i Kapellet, nede i kjelleren. Konsernsjefen, altså hun som var sjef for hele Attendo Care Norge, stilte seg opp og ga oss klar beskjed om at de skulle snu hver sten for å finne hvem som sladret. Institusjonssjefen på Midtåsenhjemmet gråt av skuffelse over at vi hadde “sviktet” henne.

Vi ble jo skremt, vi ble livredde. De fant aldri ut av hvem som hadde snakket med de pårørende, men ettersom jeg var tillitsvalg, la de all skyld på meg. Jeg ble mistenkeliggjort, forsøkt fryst ut, de brukte alle slags mobbestrategier. En gang sa jeg noe om at uniformene var blitt veldig slitte. Da ble jeg kalt inn på sjefens kontor og bedt om å skrive under en vitneforklaring.

Jeg gikk stiv som en linjal, slappet aldri av. Det var ren skremselstaktikk. Sånn holdt de på. I år etter år etter år.

Birgit Berg har vært sykepleier i 43 år og var tillitsvalgt for Norsk sykepleierforbund på Midtåsen alders- og sykehjem fra 2005 til 2011. Hun er en av få som har fortalt offentlig om hvordan det kan være å jobbe og være tillitsvalgt på et kommersielt og konkurranseutsatt sykehjem. Først i Dagbladet, da Midtåsen i 2011 skulle konkurranseutsettes for tredje gang, og så i teaterstykket “Ses i min nästa pjäs” i 2015.

Bergs historie er en konkret fortelling om hvordan pasientene fikk lide for at bemanningen var lav og kompetansen utilstrekkelig. Da jeg traff henne i 2014 fortalte hun om hvordan Attendo sparte der de kunne:

Det var lite mat, dårlig mat, vi må bruke de billigste produktene. Det utviklet seg etterhvert en konkurranse om hvilken avdeling som kan ha lavest budsjett. (…) De rev i stykker overtidspermen. Vi hadde ingen annen dokumentasjon på timene vi hadde jobba. (…) Jeg sa at jeg godt kunne ta ekstravakter. Men jeg fikk beskjed om at jeg var for dyr. Jeg har jo videreutdanning og lang ansiennitet.

Hun fortalte også om hvordan Attendo gjennom både pisk og gulrot skapte en blanding av fryktkultur blant de ansatte og halleluljastemning hos mellomlederne:

Attendo hadde en måte å kjøpe avdelingslederne på, som var hemmelig for oss andre. Det var umulig å snakke med avdelingslederne, for de hadde blitt sendt på seminar på Danskebåten – og da de kom hjem var de som nyfrelste i pinsemeningheten, Åh, det går så bra! Alt går så bra! De snakket om kvalitet, kvalitet, kvalitet. Men det var vi som måtte levere.

Hvorfor ble jeg så redd? Hvorfor skal det å si fra om helt åpenbare feil, hvorfor skal jeg da automatisk bli en varsler? Hvorfor var jeg ikke tøffere?

Uten stemmer som Birgit Bergs kan vi ikke ha en reel diskusjon om velferdsstatens tjenester. For det er de ansatte som leverer kvalitet i velferdsstatens tjenester. Det er de som vet hvordan budsjettkuttene utspiller seg i hverdagen på sykehjemmene. Vi andre kan bare snakke om kvalitet. Likevel avskrives ofte ansatte, og særlig deres tillitsvalgte og fagforeninger, som upålitelige sannhetsvitner om hverdagen i velferdstjenestene, fordi de også er opptatt av egne lønninger og pensjoner. Men ingen velger et omsorgsyrke på grunn av den gode lønna. De fleste som jobber i eldreomsorgen gjør det med et stort engasjement for sine pasienter og brukere.

Presseoppslaget som Birgit snakker om var Aftenpostens artikkel «Fylkeslegen griper inn» fra september 2007. Det samme oppslaget var et av stridstemaene da jeg i 2011 var i avisdebatt med Kari Tøsse, regionsjef og ansvarlig for Attendo i Norge. Ja, det var hun som «skulle snu hver sten for å finne hvem som hadde sladret». Tøsse skrev at «Herning unnlater å si at verken Fagforbundets eller Sykepleierforbundets medlemmer kjente seg igjen i det som ble skrevet». Hvilken bakgrunn Tøsse hadde for å hevde dette er høyst uklart. Den eneste fra Midtåsenhjemmet som uttalte seg til Aftenposten var daglig leder. Da jeg tre år senere møtte Birgit, fikk jeg bekreftet to viktige ting: at de ansatte var enige i kritikken og at Attendo aktivt hadde forsøkt å skremme de ansatte fra å uttale seg.

Godt omdømme er avgjørende for slike selskaper. Derfor vil de ofte gå hardt ut mot enhver kritikk, slik både Birgit, jeg og mange andre har opplevd. For alle som prøver å ta opp kampen er dette en viktig erkjennelse. En opplevelse av å stå alene som kritiker kan knekke selv den sterkeste. Derfor var det terapautisk for både Birigit og meg å dele våre erfaringer om hersketekikker, selv om hennes erfaringer var mye verre enn mine. Jeg fortalte Birgit om min debatt med Attendosjefen, møtene med Norlandia, FNS Capital, Trygge barnehager og flere historier om hvordan selskapene går hardt ut mot alle som kritiserer dem. Birgits kroppsspråk viste tydelig at det var godt for henne å høre hun ikke var alene med sine erfaringer, og at Attendos behandling av henne kunne kobles til hennes rolle som tillitsvalgt og hennes ærlighet rundt forholdene, ikke til hennes person eller hennes arbeid. Birgit stod imot presset fra en arbeidsgiver som tok alle midler i bruk. Det fortjener hun stor honnør for.

Det er min erfaring etter mange møter med tillitsvalgte de siste årene at de som tar sin rolle som talspersoner for de ansatte alvorlig ofte blir møtt med personangrep og krass kritikk om illojalitet. Birgit Bergs historie illustrerer at omdømme svært viktig for slike selskaper, og at de derfor vil gå hardt ut mot enhver kritikk. Det er utbredt i kommersielle velferdsselskaper, men også sterkt økende i offentlig sektor i takt med at styringsformer fra næringslivet og amerikansk ledelsesfilosofi gjør sitt inntog. Dette er autoritære styrings- og ledelsesmodellene med sterke lojalitetskrav. Når de lykkes i å hindre kritikk, taper hele samfunnet, fordi demokratiet og den offentlige samtalen svekkes.

Uten stemmene fra de som jobber i den daglige pleien, er debatten om anbud, konkurranse og kommersielle selskap lite verd. Samtidig kjenner de færreste av de som jobber på kommersielle sykehjem til hvem som eier selskapene de jobber for, hvordan selskapene opererer eller hvordan de iherdig arbeider for å unngå enhver kritikk som kan svekke selskapets omdømme.

Birgits monolog i teaterstykket «Ses i min näste pjes» avsluttes med: – Jeg tror ikke du visste hvordan disse kommersielle velferdsselskapene opererer, jeg ante ikke, mine kollegaer ante ikke. (…) Jeg visste ingenting. Og dette er ikke historie.

UTDRAG FRA LINN HERNINGS BOK “VELFERDSPROFITTØRENE” (Forlaget Manifest)